Utdanning på nett

De fleste utdanningsinstitusjoner i dag driver i det store og hele på samme måte som for 50 år siden. Det finnes noen få forskjeller. De har tross alt fått både pc’er og tilhørende e-postfunksjonalitet. Men fremdeles er det en person som foreleser med det utgangspunktet at han eller hun kan mer enn alle de andre. Det er etter hvert forsket en del på læringseffekten i en klassisk forelesningssituasjon, og det er ikke bare lystig lesning. I en artikkel i Aftenposten hevdes det at kun 10 % får med seg stoffet under forelesninger. Det er rett og slett en lite egnet måte å lære på. Likevel fortsetter de fleste akkurat som før.

Et alternativ til tradisjonell undervisning er MOOC. MOOC står for Massive Open Online Course og handler kort fortalt om at undervisning og studiearbeid foregår via nett i steden for klasserommet. Som denne  bloggposten beskriver blir informasjon fra utdanninsinstitusjoner lagt ut på nett, og så er det meste opp til studentene selv. Elevene jobber selv med stoffet og kommuniserer med andre ved hjelp av digitale tjenester. De jobber aktivt med stoffet og deltar på en annen måte enn under forelesning og tradisjonelle øvingsoppgaver.

Så hvorfor gjør ikke flere det på denne måten? Er det noen grunn til å tviholde på gamle metoder? Det at dagens undervisningsmetoder har foregått i rundt 100 år gjør selvfølgelig at de begynner å bli ganske innarbeidet, som igjen gjør de vanskelige å endre. Undervisning på denne måten krever en helt ny måte å tenke på. Mye må defineres på nytt og mye må gjøres på andre måter enn tidligere. Hva blir foreleser sin rolle? Hva blir pensum? Hvordan skal arbeidet evalueres? Et annet poeng er at en slik form for skole krever et visst nivå av digital kompetanse, både av studenter og lærere. Ethvert studie vil derfor også evaluere studentens digitale kompetanse. Man kan argumentere for at det er vel så relevant som å evaluere studentens evne til å skrive fort med penn og papir, men det kan likevel bli litt feil. En ting er å velge seg til et MOOC-studie, en annen ting er å ende der fordi man ikke har noe valg. Samtidig er sjansen stor for at folk sin digitale kompetanse om noen år er så høy at dette ikke lenger blir et problem.

Hvis læring er målet, noe det absolutt burde være, så kan jeg ikke skjønne annet enn at vi vil se vesentlig mer av MOOC fremover. På sikt kan det føre til at utdanningsinstitusjoner mister noe av den posisjonen de har i dag ved at studenter arbeider mer på egenhånd eller i samarbeid med andre utenfor skolen. Det bør da være utdanningsinstitusjonen sitt mål å finne sin plass i den nye læringssituasjonen, ikke å tviholde på den posisjonen de har i dag. Man kan bremse utviklingen mot noe bedre, men det er vanskelig å stoppe den.

Gammel vane, vond å vende

I dette blogginnlegget beskriver Arne Krokan hvordan professor Sebastian Thrun ved Stanford University sluttet etter det jeg oppfatter som frustrasjon over et tunggrodd system og mangel på utvikling. Utdanningsinsitusjoner er etter hvert kjent for være vanskelig å endre, men de er langt fra alene. Selv jobber jeg i kommunen og har følt litt på at ting gjøres på en bestemt måte mer av gammel vane enn fordi det er et bevisst valg. Stiller man spørsmål til hvorfor ting gjøres på en spesiell måte er det desidert vanligste (og mest irriterende) svaret at «vi har alltid gjort det slik». Finner man en annen måte å gjøre det på blir da responsen «sånn har vi aldri gjort det før». Nei… og så da?

Dette er selvfølgelig satt litt på spissen, men jeg tror generelt at altfor mye gjøres kun av gammel vane. Kanskje spesielt i offentlig administrasjon. Så hvorfor er det slik? Noe av det ligger nok i at det nettopp er blitt en vane. En del av arbeidsmetodikken blir også bestemt av fagsystem. Disse er ofte store, tunge og vanskelige for en gjennomsnittlig ansatt å gjøre noe med. Det som gjenstår er den delen av arbeidet som de ansatte faktisk kan påvirke. Verktøyene som brukes er gjerne Microsoft Office, uoversiktlige filområder, enorme mengder e-post og hver sin notatbok. I tillegg til ikke ubetydelige mengder A4-ark og ringpermer. Hadde jeg jobbet samme sted for 10 år siden ville jeg tro det var ganske så likt. Noe som jeg synes er veldig rart med tanke på hvorfor stor den teknologiske utviklingen har vært.

I prinsippet så kunne Google Docs fungert som et alternativ til Microsoft Office, selv om Narvik kommune nå har erfart at det ikke er så enkelt likevel. I steden for fellesområder med ulike filstrukturer kunne man brukt løsninger som for eksempel Dropbox eller Box og dermed sluppet stress med VPN-pålogging når man ikke sitter på kontoret. Notatbøker burde absolutt vært byttet ut med Evernote eller lignende. Jeg har ikke tall på hvor mange timer som brukt på å finne frem til informasjon som ingen helt vet hvor var, men som noen husker å ha sett i en filmappe, en notatbok eller på en gammel e-post. Eller kanskje var det en ringperm? Tagget i Evernote hadde samme informasjon tatt sekunder å finne frem til, i steden for timer. E-post og telefon kunne i mange tilfeller vært erstattet av sosiale medier som Yammer. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det er veldig lite effektivt med så mye en til en-kommunikasjon i en organisasjon.

Jada, jeg vet alt ikke er så enkelt. Noen jobber med personsensitive opplysninger. Det er lovkrav om arkivering. Man må ha brukerstøtte. Og så videre.. Men det trenger da ikke være så vanskelig heller? Jeg tror det ligger utrolig mye uutnyttet potensiale i digitale løsninger for organisasjoner. Det er nok ikke hensiktsmessig å starte med alt på en gang, men det er også grenser for hvor lenge det fungerer å stikke hodet i sanden.

Må vi dele alt?

Artikkelen The Law of Online Sharing tar for seg ulike sider ved deling på nettet, med utgangspunkt i «Zuckerberg’s lov». Mark Zuckerberg hevder at i tiden fremover vil vi for hvert år dele dobbelt så mye på internet som vi gjorde det foregående året. En slik eksponensiel vekst må stoppe en gang, men i likhet med Moore’s Law kan den bli gjeldende i mange år før det skjer. Artikkelen nevner friksjonsløs deling (frictionless sharing) som en ny måte å dele på, som man må anta vil stå for mye av den veksten Zuckerberg snakker om. Friksjonsløs deling vil kort fortalt si å dele ting automatisk. For eksempel har Facebook en Spotify-applikasjon som gjør at alt man spiller på Spotify automatisk deles på Facebook. Tanken er naturligvis å senke terskelen for å dele, og med det øke mengden som deles. Faren med dette er at det kan bli for mye deling. Som det påpekes i artikkelen er det ikke å få folk til å dele som er den store utfordringen, men å få folk til å bry seg om hva andre deler.

Så hvorfor er det et mål at vi skal dele mest mulig? I boka «Den digitale økonomien» forklarer Arne Krokan begrepet nettverkseffekter. Det går i hovedsak ut på at for hver bruker som tilslutter seg et nettverk, så vil verdien av nettverket øke for andre brukere. Tar man Facebook som et eksempel er det lett å se at det er det at andre bruker Facebook som gjør det nyttig for oss å bruke det. Etter hvert som flere venner og interessante bedrifter blir medlem av Facebook, vil også vi dra mer og mer nytte av å være medlem. For Facebook sin del er det også et ønske at vi skal dele mest mulig. Jo mer vi deler, jo mer vet Facebook om oss, og jo bedre er de i stand til å skreddersy annonser til oss, og jo mer tjener de på salg av annonser. I disse dager er Facebook i ferd med rulle ut visning av annonser i nyhetsfeeden basert på hva vi liker. Noe som vil gjøre dette enda mer synlig enn det er i dag.

Et annet eksempel på nettverkseffekter er collaborative filtering. Dette er vanlig i for eksempel store nettbutikker hvor man får anbefalninger av typen «de som kjøpte dette kjøpte også…». Dette er da basert på hva andre har gjort før deg, og slike anbefalninger er med det avhengig av, vel.. at andre har gjort noe før deg. Dette er en type nettverkseffekter som kan være veldig nyttig. Kjøper du for eksempel en ny mobiltelefon på nettet kan det være greit å se hvilke type tilbehør andre har kjøpt, slik at du slipper å lete etter for eksempel deksel, ekstra lader, osv.

Det er tydelig at det finnes positive effekter ved deling av informasjon på nett. De fleste av oss har venner på Facebook som kanskje er litt i overkant ivrige på å dele, mens andre ser vi aldri noe til. Selv om det kanskje kan bli litt mye så hadde det jo vært fryktelig kjedelig om ingen hadde delt noe. Zuckerbergs lov beskriver som nevnt hvordan mengden informasjon du deler på nett fordobles hvert år. Nå vet jeg selvfølgelig ikke akkurat hva han mener (mest sannsynlig noe annet enn meg), men for meg er det et poeng at det er mengden informasjon du deler som fordobles og ikke antall personer du deler det med. I hvert fall for min egen del så synes jeg det er helt greit å dele informasjon på Facebook, men jeg deler gjerne ulik informasjon med ulike personer avhengig av hvilke lister jeg har plassert de i. Det er ikke nødvendigvis alt jeg ønsker å dele med alle. Nå har Facebook fått bedre implementering av lister og vi ser også at tjenester som Path har en voldsom vekst. Det er tjenester hvor du i høyeste grad oppfordres til å dele, men hvor de gjør et poeng ut av at du ikke har 1000 «venner». Du har faktisk ikke mulighet til å dele med mer enn 150 personer.

Jeg tror det er et poeng at mer og mer kommer til å deles på nett.  Deling på nett kommer til å bli en stadig mer naturlig del av vår hverdag, blant annet gjennom friksjonsløs deling. Det betyr derimot ikke at alt kommer til å deles med alle. Etter hvert som mengden informasjon øker, tvinges det frem en form for filtrering både for de som deler og de som det deles med. Forhåpentligvis vil dette også føre til en økt bevissthet rundt deling. Det er ikke noe nytt at man har et behov for å dele ting, måten man gjør det på er bare litt annerledes (og enklere?) nå enn for 10 år siden.

Kommentar til «Den nye forfatterøkonomien»

Artikkelen Den nye forfatterøkonomien tar for seg hvordan ulike typer bøker er i rask utvikling først og fremst på grunn av nye digitale tjenester. Hurtige og omfattende endringer møtes gjerne av like omfattende motstand, så også i bokverdenen. Forfattere er bekymret for tapte inntekter, forlagene er redd for å miste sin posisjon og det ropes høyt om piratkopiering og truede arbeidsplasser. Som artikkelen beskriver er det lenge siden det har vært noen stor utvikling i bokbransjen, og sånn sett er det kanskje på høy tid. Så hvilken vei vil denne utviklingen gå? Vel, det er i hvert fall naturlig å se for seg at veien fra forfatter til leser blir kortere enn den er i dag. Dette vil nødvendigvis føre til at det er behov for færre folk, noe som selvfølgelig bekymrer mange. Når først teknologien og mulighetene er der, tror jeg det er en utvikling som det er vanskelig å stoppe. Man kan mulighens bremse den litt ved å være vrang og holde fast på at «alt var så mye før», men man utsetter bare det uungåelige. Kanskje hadde det vært bedre å gripe mulighetene som kommer og satse på å lede an i utviklingen, i steden for å tro at man skal klare å stoppe den.

Det er klare trekk mellom utviklingen som nå er i ferd å skje i bokbransjen og det som har skjedd i musikkverdenen de siste årene. Utviklingen innen musikk har kommet litt lenger, men ellers er det mye likt. Også innen musikkbransjen har det vært (og er?) mye motstand og mange grinebitere. Her er i midlertid utviklingen kommet såpass langt at nye digitale tjenester, som for eksempel Spotify, i større grad er godtatt av bransjen. Folk har for lengst begynt å bruke tjenester som Spotify og Wimp, og stadig flere artister og bransjefolk har godtatt at kanskje ikke salg av fysiske cd’er blir fremtidens største inntektskilde.

Hvordan skal så forfattere tjene penger i fremtiden? Det har kommet mange digitale tjenester som helt eller delvis kan komme til å erstatte den tradisjonelle boken. E-bøker har allerede rukket å bli populære, selv om kanskje ikke den norske forlagsbransjen er de som bidrar mest til utviklingen. Mens Amazon og deres Kindle har blitt veldig populære har de norske forlagene lansert Bokskya.no. Den er norsk, men det er vel kanskje også dens mest attraktive egenskap. Ellers har Norli lansert lansert sin egen form for e-bok, med minnekort som ikke er kompatibelt med noe annet. Noe for eksempel nettstedet Engadget har litt problemer med å forstå logikken i. For meg virker det som man i steden for å omfavne ny teknologi og lage nye produkter, prøver å presse digitale løsninger inn i et system hvor de egentlig ikke hører hjemme. Men det skal de ha, de har fått tradisjonelle bøker til å virke som et bedre produkt ved å lage et digitalt alternativ. Kanskje det var det som var målet?

I går lanserte audiobooks.com bokvarianten av Spotify, der man for en fast sum kan høre på det man vil av lydbøker. Og i forrige uke lanserte Apple iBooks 2 og iTunes U som de mener vil revolusjonere bøker generelt og lærebøker spesielt. Gjennom iBooks Author gjør Apple det lettere for forfattere å publisere sine verk selv, noe som gjør mange funksjoner i bokbransjen overflødig. Det kommer garanterte til å komme flere digitale tjenester og de eksisterende kommer til å videreutvikles. Felles for alle er at de prøver å være et bedre produkt enn hva som eksisterer på markedet i dag. Hvilken vei utviklingen tar er vanskelig å si, men jeg tror det er flere utviklingstrekk som man må se på som sannsynlige. For det første vil litteratur bli lettere tilgjengelig for leseren og lettere å utgi for forfatteren. For det andre vil grensene mellom tradisjonelle bøker og andre medier som film og lyd bli mindre klare enn det de er i dag. Slik som for eksempel Apple lanserer gjennom iBooks 2. Jeg tror at de som kommer seg best igjennom «krisen» er de som prøver å utnytte nye muligheter, i steden for å tviholde på det gamle. Har du noe interessant å formidle, tror jeg alltid det vil være noen som er villige til å betale for å lese og lytte. Om det så er gjennom audiobooks.com, iBooks 2, Kindle eller nye digitale tjenester gjenstår å se.

Teknologiutvikling og samfunnsendring

Jeg tar faget Teknologiendring og samfunnsutvikling ved NTNU, og her er en del av greia at vi skal blogge. Så, her er første blogginnlegg.

På den første samlingen i faget teknologiendring og samfunnsutvikling diskuterte vi blant annet hvilke muligheter man hadde til automatisering og effektivisering, både privat og på jobb. På vår gruppe var vi innom mange gode eksempler hvor vi enten hadde erfart, eller så at det var muligheter for automatisering. Ofte kom vi frem til at det allerede fantes gratis løsninger som kunne bidra til automatisering. Det var nettsteder eller applikasjoner som allerede hadde de funksjonene vi var ute etter. Det var bare det å ta dem i bruk. En av erfaringene var hentet fra min arbeidsplass, Trondheim kommune.

Jeg jobber med økonomioppfølging ut mot skolene og blant arbeidsoppgavene er å legge budsjett for alle skolene i kommunen. En stor andel av budsjettet er basert på elevtall ved skolene, og i den forbindelse sender vi i august hvert år henvendelse til alle skolene der vi ber de rapportere inn elevtall ved skolestart. Måten dette har blitt gjort på tidligere er ved at vi sender ut e-post til enhetene med en Microsoft Word-mal som de så skal fylle ut og sende i retur. Vi mottar da en og en e-post med utfylt skjema som vi da må lagre hver for seg på et filområde. Det må kontrolleres at skjemaene er riktig fylt ut og verdiene må manuelt tastes inn i et regneark som så kan brukes i en budsjettmodell. Tungvint? Ja, litt.

Det siste året brukte vi derfor Google Forms i steden. Det er en veldig grei løsning som enkelt lar deg samle inn og bearbeide informasjon. Du kan med et par enkle trinn lage skjema med ulike typer input, alt etter hvilken type informasjon du ønsker å samle inn. I vårt tilfelle gjorde bruken av Google Forms at vi kun sendte ut en link til enhetene, som da fylte ut skjemaet som vi hadde laget. All informasjonen vi fikk i retur ble lagret i et regneark i Google Docs fordelt på skolene. Det eneste vi trengte å gjøre var å kopiere alt fra Google Docs og inn i budsjettmodellen. Det tok ca 8 sekunder. Omtrent 8 timer mindre enn hva det gjorde før. Genialt!

Meeen… Det var visst ikke så enkelt. For som med de fleste endringer er det noe nytt som må læres. Kanskje spesielt når det er snakk om teknologi. De fleste skolene som skulle benytte seg av skjemaet klarte det helt fint. Skjemaet ble fylt ut slik det skulle og det var tidspesparende både for oss og for skolene. l tillegg var det de som ikke helt fikk det til. En skole fylte ut skjemaet akkurat slik de skulle, men i steden for å bare trykke på send valgte de sin egen vri. De skrev ut web-siden (det ferdig utfylte skjemaet) på papir, skannet det inn igjen som pdf-format og sendte det så på mail til oss. Ikke helt slik vi hadde tenkt, men ok. Ellers var det også en del som etter å ha trykket send, til sin store fortvilelse oppdaget at tallene forsvant fra skjermen og ble byttet ut med en hyggelig takkemelding. De hadde jo tenkt å skrive ut den oversikten for å ha den i ringpermen sin!

Poenget er følgende. Når «mannen i gata» skal ta i bruk nye teknologiske løsninger vil det alltid være noen som ikke helt klarer å henge med. Samtidig treffer kanskje ikke de nye løsningene målgruppen helt slik de var tenkt. Dermed blir det fort et skille mellom de som behersker teknologien og de som ikke gjør det. Hvordan vil dette bli fremover? Vil stadige flere teknologiske løsninger føre til større avvik mellom de som benytter seg av dem og de som ikke gjør det? Håper virkelig ikke det.