Hvem når vi og hvem stenger vi ute?

Selv om bruk av internett nå har blitt en del av hverdagen for de fleste, betyr ikke det at alle bruker det. Det er store forskjeller både når det gjelder hvor mye man bruker internett og hvordan man bruker det. Det samme gjelder for sosiale medier. Norsk mediebarometer 2010 trekker frem en del informasjon som også sammenfaller med mange tidligere undersøkelser. Internett brukes mest av unge, men også en økende andel voksne. Internett brukes også mer av de med høy utdanning og de som bor i byene. Norsk mediebarometer sier derimot ikke så mye om sosiale medier. Det nevnes at kvinner bruker det litt mer enn menn, men ellers er det mest fokus på generell internettbruk. Det er også grunn til å tro at det har skjedd litt med nordmenn sine internetvaner siden 2010, men uansett viser denne statistikken at det er forholdsvis store forskjeller i hvem som bruker internett og hvordan.

Sosiale medier gir nye muligheter både i offentlig sektor og på andre områder. Det som på mange måter skiller offentlig sektor fra resten av samfunnet er at de er avhengige av å nå ut til alle. Til forskjell fra private organisasjoner kan man ikke i offentlig sektor velge seg ut en målgruppe og så ignorere resten. Offentlig sektor må kunne nå alle. Og her ligger både mulighetene og begrensningene i sosiale medier. Sosiale medier åpner for bedre dialog og mer effektiv kommunikasjon med innbyggerne. Plattformer som Twitter og Facebook gjør at for eksempel kommuner raskt kan legge ut informasjon som innbyggerne kan oppfatte og om nødvendig stille spørsmål til. Det er for eksempel blitt mer og mer vanlig ved naturkatastrofer og dramatiske hendelser i lokalmiljøet at det er Facebook som er informasjonskanal nummer 1. Det er her man finner den mest oppdaterte informasjonen, her man stiller spørsmål og det er gjerne også her media refererer til. Problemet er selvfølgelig de som ikke bruker Facebook og Twitter. Hva med de? Skal de sitte med radioen på og vente på viktig informasjon eller eventuelt vente og se hva som står i lokalavisa neste dag?

Sosiale medier skaper på mange måter et klasseskille mellom de som behersker det og de som ikke gjør det. Vet man hvordan man skal bruke disse kanalene har man tilgang på en helt annen informasjon enn om man ikke besitter den typen digital kompetanse. Det er heller ikke å forvente at bestemor på 85 år skal bli en flittig bruker av Twitter og Facebook. Offentlig sektor blir derfor tvunget til å kjøre to parallelle kommunikasjonsløp, et digitalt (sosiale medier) og et tradisjonelt (etablerte medier). Det at sosiale medier ikke kan erstatte tradisjonelle medier fullt ut betyr på ingen måte at det ikke bør benyttes. Det vil fungere som et supplement, ikke en erstatning. Der sosiale medier faktisk kan brukes vil det som regel føre til økt effektivitet og bedre kommunikasjon. Det er grunn til å tro at sosiale medier gradvis vil ta over mer og mer for tradisjonelle medier, også i offentlig sektor. Det er derimot lite sannsynlig at de vil kunne erstatte de fullt ut de nærmeste årene.

Delingskultur i offentlig sektor

Mens deling og delingskultur er i ferd med å bli buzz-words i media og dagligtale, er delingsvanene mye de samme som før. Fremveksten av nye sosiale medier gjør det lettere å dele på nett, men at man har muligheten til å dele betyr ikke nødvendigvis at man deler mer. For mange er sosiale medier fortsatt synonymt med Facebook. Et sted hvor man deler helgens aktiviteter og gjerne hva man spiste til middag. Hva skal man så med dette på jobb?

Sosiale medier åpner for helt ny måter å arbeide og samhandle på. Dette er en side av sosiale medier som ikke har fått den oppmerksomheten det fortjener. De gangene man hører om sosiale medier i media er det som oftest noen som har delt noe de ikke skulle ha delt. Enten det er snakk om politikere på tur eller upassende meningsytringer. Det er ikke rart det blir skepsis av sånt. Når det blir snakk om bruk av sosiale medier i jobbsammenheng er det derfor ikke alle som er like positive. Argumenter som ofte trekkes frem er dårlig sikkerhet og frykt for at personsensitive opplysninger skal komme på avveie. Hvorfor kan vi ikke bare arbeide slik vi alltid har gjort? Isteden for å kun fokusere på farene burde man i større grad fokusere på mulighetene som ligger der. Joda, man har muligheten til å dele informasjon på sosiale medier som ikke burde deles. Gjelder ikke dette andre medier også? Bør man la være å bruke telefon fordi man kan komme til å si ting man angrer på senere? Egentlig er ikke prinsippene for sosiale medier noe annerledes. Det er ikke at man ikke har hatt muligheten til å dele tidligere, det blir bare på enklere ved hjelp av sosiale medier. På godt og vondt.

En annen utfordring knyttet til sosiale medier er at de ikke helt harmonerer med hvordan organisasjoner flest er bygget opp. Mens sosiale medier fokuserer på nettverk, er organisasjoner ofte hierarkisk oppbygd. Dette medfører også at sosiale medier ikke følger de samme kommunikasjonslinjene som praktiseres i dagens organisasjoner. Dette er en utfordring, men også blant de største styrkene. Sosiale medier kan bidra til å fjerne begrensningene som en hierarkisk oppbygd organisasjon har. De vil med dette bidra til bedre kommunikasjon og en mer effektiv informasjonsflyt i offentlig sektor. Det er dette man skal fokusere på, ikke at man har muligheter til å gjøre noe dumt hvis man prøver på det.

Teknologien åpner for nye måter å jobbe på i offentlig sektor, men man har fortsatt til gode og utnytte dette. Clay Shirky har uttalt følgende: «Revolusjonen skjer ikke når samfunnet tar i bruk nye verktøy, den skjer når samfunnet endrer adferd». Vel, det er på tide å endre adferd.