I filmen Kony 2012 forteller Jason Russel en historie rundt krigsforbryteren Joseph Kony og situasjonen i Uganda. Joseph Kony og geriljagruppen LRA har det siste tiåret terrorisert Uganda og nabolandene, blant annet ved å kidnappe titusenvis av barn og gjøre dem til sexslaver og barnesoldater. Hensikten med filmen er å gjøre Joseph Kony så berømt at myndighetene (i USA selvfølgelig) blir tvunget til å handle. Målet er at 2012 er året der Joseph Kony skal stoppes. Filmen er godt laget og bruker effektiv dramaturgi for å fortelle historien og engasjere publikum. Den har blitt kritisert for å forenkle en komplisert konflikt og noen mener fremstillingen av Joseph Kony og situasjonen i Uganda burde vært mer nyansert. Andre mener igjen at selv om fremstillingen er noe enkel og populistisk så har filmen lykkes i å sette fokus et veldig viktig problem. Joseph Kony har gjennom sine forbrytelser havnet på toppen av listen over Krigsforbryterdomstolen i Haag sin most wanted-list, så det er forholdsvis bred enighet om at han er en kjip fyr. Spørsmålet er om gruppen Invisible Children Inc. og filmen Kony 2012 kan føre til at han endelig blir stoppet.
Denne måten å engsjere og spre et budskap på er rimelig ny, og sånn sett er det et veldig interessant eksperiment. Kan «the crowd» gjennom engasjement og sosiale medier påvirke i en slik grad som tidligere var forbeholdt regjeringer og statsoverhoder? Kan vi få til dette også i Norge? Filmen Kony 2012 har blitt beskrevet som «the most viral movie ever» og har i løpet av en ukes tid blitt sett av over 100 millioner mennesker, i tillegg til store mengder tweets og mye omtale i media. Det er for tidlig å si om filmen kan føre til at Joseph Kony blir arrestert, men den har i hvert fall bidratt til å gjøre ham mer berømt enn han var for en måned tid siden. Årsaken til dette er at den klarer å engasjere og at den gjennom medier som Youtube og Vimeo har et nærmest ubegrenset publikum. Det at den raskt oppnår et høyt antall visninger gjør at stadig flere også blir nysgjerrige og vil se den. Enkelte roper om slacktivism, men resultatet er uansett at videoen spres i et vanvittig tempo. Noe av utfordringen i Norge er at vi ikke er så mange folk. Man kan begynne å snakke om hvor stor andel av befolkningen som har sett en video, men faktum er at 100 millioner uansett høres mer imponerende ut enn 100.000. Derfor vil de 100 millionene også i større grad gi momentum og bidra til videre spredning av en video. Et annet poeng er at vi i Norge har det veldig godt og egentlig ikke har så mye å klage på. Derfor er det også vanskeligere å engasjere og det er vanskeligere å finne saker som «alle» er enige i. Mange kritiske røster vil ofte stoppe engasjementet rundt en sak. Og er det noe journalister kan så er det å finne folk som er uenig.
Selv om vi har begrenset med folk å ta av betyr det derimot ikke at vi ikke kan få til ting. Vi har en stor andel av befolkningen som bruker internet og sosiale medier, noe som igjen bidrar til at informasjon spres raskt. Jeg vil påstå at det heller er mangelen på engasjement enn mangelen på muligheter som er til hinder. Et godt eksempel på bruk av sosiale medier i Norge er dagene etter 22. juli 2011 hvor folk brukte Facebook og Twitter til å vise støtte til ofre og pårørende på Utøya. Til forskjell fra Kony 2012 hadde altså ikke engasjementet noe konkret mål, men var mer et uttrykk for følelser. De kampanjene jeg har fått med meg i sosiale medier har stort sett handlet om å få en og annen sjokolade tilbake i butikkhyllene, noe som kanskje ikke burde være det man legger ned mest energi i. En kampanje tilsvarende Kony 2012 er avhengig av at man har et tydelig mål som appelerer til alle, og det er ikke nødvendigvis så lett å finne i Norge.
Nå kan det jo uansett bli spennende å hva Kony 2012 resulterer i. Om nabolaget ditt den 20. april er fult av røde plakater med bilde av Joseph Kony kan man i hvert fall konkludere med at engasjementet, også i Norge, har tatt steget ut av de sosiale mediene. Så får vi se om 2012 faktisk blir året der Joseph Kony stoppes.
Øyvinds blogg 