«Ask me anything»

Onsdag 29. august kunne man lese følgende innlegg på nettstedet Reddit: «I am Barack Obama, President of the United States — AMA» (AMA = ask me anything). Med dette skapte han en egen tråd på Reddit og en storm av tweets og meldinger i sosiale medier (les mer om Reddit her). I løpet av den første timen hadde over 10.000 kommentert i denne tråden. Etter et par timer var man oppe i 100.000 visninger i timen, og i løpet av to dager var det over 5,3 millioner som hadde vært inne og sett på tråden. Nå er ikke Reddit veldig mye brukt i Norge enda, men dette viser noe av potensialet som ligger i sosiale medier og hvordan det kan skape engasjement. Gjennom hvilke tradisjonelle medier kan én mann alene få et tilfeldig (?) utvalg mennesker til å stille 10.000 spørsmål på en time?

Nå er det nok ikke like mye interesse rundt norske politikere som rundt presidenten i USA, men prinsippene for eDemokrati og hvordan politikere kan kommunisere med innbyggerne har derimot mye til felles. Ved politiske valg her hjemme slås det ofte opp i avisene hvor få det er som stemmer ved valget. Samtidig fremheves det hvor viktig det er å bruke stemmeretten og spesielt unge anklages for å ikke bry seg. Det er vanskelig å unngå assosiasjoner til «alt var så mye bedre før»-tankegangen. På tross av dette foregår valgkampen og kontakten med innbyggerne på akkurat samme måte som tidligere. Alle partier har valgprogram som er om ikke hugget i sten, så i hvert fall trykket og distribuert. Med andre ord: verden har forandret seg, men det har ikke valgkampen.

E-demokrati handler i følge Veileder for lokalt eDemokrati om «bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi for å styrke demokratiet og innbyggernes deltakelse i demokratiske prosesser». Altså handler det om å bruke ny teknologi for å bedre kommunikasjonen mellom politikere og innbyggere. En måte å gjøre det på er å ta i bruk sosiale medier. Når politikere og sosiale medier nevnes i samme setning er det ofte på grunn av sleivete kommentarer og uvettig bruk. Det finnes derimot mange argumenter for hvorfor sosiale medier bør ha en rolle i et politisk valg.

Twitter, Facebook og blogger er alle etablerte verktøy som gjør det enkelt for politikere å nå ut til befolkningen, og for befolkningen å bli hørt hos politikerne. I motsetning til mange av de tradisjonelle kanalene er sosiale medier skapt for dialog. Gjennom blogger kan politikere reflektere rundt dagsaktuelle tema slik at alle som ønsker kan lese. De trenger ikke lenger kjempe om å få plass til innlegg i avisene, men bestemmer selv hva de vil publisere. Et minst like viktig poeng er at hvem som helst kan komme med synspunkter og kommentere på bloggen. Slik kan man ha en åpen diskusjon som ikke begrenses av hvem som er til stede på et gitt tidspunkt og som kun er tilgjengelig for et begrenset antall mennesker. Medier som Twitter og Facebook er typisk egnet til kortere meldinger, men er med sitt grensesnitt enda bedre egnet til dialog enn blogger. Det er lettere å følge med på politikere og partier, og sannsynligvis er også terskelen lavere for å kommentere og delta i diskusjoner. Nettopp terskelen ved å delta er et viktig argument for å ta i bruk sosiale medier. De fleste bryr seg om mange saker som behandles i politikken, men mange opplever at hele det politiske systemet er tungvint og ser da heller ikke på hvilken måte politikken berører dem. Ved å dra politikken inn i sosiale medier kan man lettere gjøre denne gruppen oppmerksomme på hvilke saker som diskuteres i politikken. På den måten vil man kunne nå og innvolvere grupper som tradisjonelt ikke har vært aktive i politikken. Innbyggere som allerede har deltatt i politiske diskusjoner på Twitter eller Facebook, vil sannsynligvis ha en lavere terskel for å komme seg til stemmelokalet enn de ikke hadde deltatt i diskusjoner.

Vi er ikke helt kommet dit at innbyggere kan levere stemmeseddelen på Facebook. Heldigvis vil kanskje noen si. Man kan derimot bruke sosiale medier til å skape engasjement. Og økt engasjement må man tro bidrar til økt valgdeltakelse. Hvem vet, om noen år er kanskje offentlige debatter i sosiale medier en del av politikere sin hverdag.

Hvem når vi og hvem stenger vi ute?

Selv om bruk av internett nå har blitt en del av hverdagen for de fleste, betyr ikke det at alle bruker det. Det er store forskjeller både når det gjelder hvor mye man bruker internett og hvordan man bruker det. Det samme gjelder for sosiale medier. Norsk mediebarometer 2010 trekker frem en del informasjon som også sammenfaller med mange tidligere undersøkelser. Internett brukes mest av unge, men også en økende andel voksne. Internett brukes også mer av de med høy utdanning og de som bor i byene. Norsk mediebarometer sier derimot ikke så mye om sosiale medier. Det nevnes at kvinner bruker det litt mer enn menn, men ellers er det mest fokus på generell internettbruk. Det er også grunn til å tro at det har skjedd litt med nordmenn sine internetvaner siden 2010, men uansett viser denne statistikken at det er forholdsvis store forskjeller i hvem som bruker internett og hvordan.

Sosiale medier gir nye muligheter både i offentlig sektor og på andre områder. Det som på mange måter skiller offentlig sektor fra resten av samfunnet er at de er avhengige av å nå ut til alle. Til forskjell fra private organisasjoner kan man ikke i offentlig sektor velge seg ut en målgruppe og så ignorere resten. Offentlig sektor må kunne nå alle. Og her ligger både mulighetene og begrensningene i sosiale medier. Sosiale medier åpner for bedre dialog og mer effektiv kommunikasjon med innbyggerne. Plattformer som Twitter og Facebook gjør at for eksempel kommuner raskt kan legge ut informasjon som innbyggerne kan oppfatte og om nødvendig stille spørsmål til. Det er for eksempel blitt mer og mer vanlig ved naturkatastrofer og dramatiske hendelser i lokalmiljøet at det er Facebook som er informasjonskanal nummer 1. Det er her man finner den mest oppdaterte informasjonen, her man stiller spørsmål og det er gjerne også her media refererer til. Problemet er selvfølgelig de som ikke bruker Facebook og Twitter. Hva med de? Skal de sitte med radioen på og vente på viktig informasjon eller eventuelt vente og se hva som står i lokalavisa neste dag?

Sosiale medier skaper på mange måter et klasseskille mellom de som behersker det og de som ikke gjør det. Vet man hvordan man skal bruke disse kanalene har man tilgang på en helt annen informasjon enn om man ikke besitter den typen digital kompetanse. Det er heller ikke å forvente at bestemor på 85 år skal bli en flittig bruker av Twitter og Facebook. Offentlig sektor blir derfor tvunget til å kjøre to parallelle kommunikasjonsløp, et digitalt (sosiale medier) og et tradisjonelt (etablerte medier). Det at sosiale medier ikke kan erstatte tradisjonelle medier fullt ut betyr på ingen måte at det ikke bør benyttes. Det vil fungere som et supplement, ikke en erstatning. Der sosiale medier faktisk kan brukes vil det som regel føre til økt effektivitet og bedre kommunikasjon. Det er grunn til å tro at sosiale medier gradvis vil ta over mer og mer for tradisjonelle medier, også i offentlig sektor. Det er derimot lite sannsynlig at de vil kunne erstatte de fullt ut de nærmeste årene.

Må vi dele alt?

Artikkelen The Law of Online Sharing tar for seg ulike sider ved deling på nettet, med utgangspunkt i «Zuckerberg’s lov». Mark Zuckerberg hevder at i tiden fremover vil vi for hvert år dele dobbelt så mye på internet som vi gjorde det foregående året. En slik eksponensiel vekst må stoppe en gang, men i likhet med Moore’s Law kan den bli gjeldende i mange år før det skjer. Artikkelen nevner friksjonsløs deling (frictionless sharing) som en ny måte å dele på, som man må anta vil stå for mye av den veksten Zuckerberg snakker om. Friksjonsløs deling vil kort fortalt si å dele ting automatisk. For eksempel har Facebook en Spotify-applikasjon som gjør at alt man spiller på Spotify automatisk deles på Facebook. Tanken er naturligvis å senke terskelen for å dele, og med det øke mengden som deles. Faren med dette er at det kan bli for mye deling. Som det påpekes i artikkelen er det ikke å få folk til å dele som er den store utfordringen, men å få folk til å bry seg om hva andre deler.

Så hvorfor er det et mål at vi skal dele mest mulig? I boka «Den digitale økonomien» forklarer Arne Krokan begrepet nettverkseffekter. Det går i hovedsak ut på at for hver bruker som tilslutter seg et nettverk, så vil verdien av nettverket øke for andre brukere. Tar man Facebook som et eksempel er det lett å se at det er det at andre bruker Facebook som gjør det nyttig for oss å bruke det. Etter hvert som flere venner og interessante bedrifter blir medlem av Facebook, vil også vi dra mer og mer nytte av å være medlem. For Facebook sin del er det også et ønske at vi skal dele mest mulig. Jo mer vi deler, jo mer vet Facebook om oss, og jo bedre er de i stand til å skreddersy annonser til oss, og jo mer tjener de på salg av annonser. I disse dager er Facebook i ferd med rulle ut visning av annonser i nyhetsfeeden basert på hva vi liker. Noe som vil gjøre dette enda mer synlig enn det er i dag.

Et annet eksempel på nettverkseffekter er collaborative filtering. Dette er vanlig i for eksempel store nettbutikker hvor man får anbefalninger av typen «de som kjøpte dette kjøpte også…». Dette er da basert på hva andre har gjort før deg, og slike anbefalninger er med det avhengig av, vel.. at andre har gjort noe før deg. Dette er en type nettverkseffekter som kan være veldig nyttig. Kjøper du for eksempel en ny mobiltelefon på nettet kan det være greit å se hvilke type tilbehør andre har kjøpt, slik at du slipper å lete etter for eksempel deksel, ekstra lader, osv.

Det er tydelig at det finnes positive effekter ved deling av informasjon på nett. De fleste av oss har venner på Facebook som kanskje er litt i overkant ivrige på å dele, mens andre ser vi aldri noe til. Selv om det kanskje kan bli litt mye så hadde det jo vært fryktelig kjedelig om ingen hadde delt noe. Zuckerbergs lov beskriver som nevnt hvordan mengden informasjon du deler på nett fordobles hvert år. Nå vet jeg selvfølgelig ikke akkurat hva han mener (mest sannsynlig noe annet enn meg), men for meg er det et poeng at det er mengden informasjon du deler som fordobles og ikke antall personer du deler det med. I hvert fall for min egen del så synes jeg det er helt greit å dele informasjon på Facebook, men jeg deler gjerne ulik informasjon med ulike personer avhengig av hvilke lister jeg har plassert de i. Det er ikke nødvendigvis alt jeg ønsker å dele med alle. Nå har Facebook fått bedre implementering av lister og vi ser også at tjenester som Path har en voldsom vekst. Det er tjenester hvor du i høyeste grad oppfordres til å dele, men hvor de gjør et poeng ut av at du ikke har 1000 «venner». Du har faktisk ikke mulighet til å dele med mer enn 150 personer.

Jeg tror det er et poeng at mer og mer kommer til å deles på nett.  Deling på nett kommer til å bli en stadig mer naturlig del av vår hverdag, blant annet gjennom friksjonsløs deling. Det betyr derimot ikke at alt kommer til å deles med alle. Etter hvert som mengden informasjon øker, tvinges det frem en form for filtrering både for de som deler og de som det deles med. Forhåpentligvis vil dette også føre til en økt bevissthet rundt deling. Det er ikke noe nytt at man har et behov for å dele ting, måten man gjør det på er bare litt annerledes (og enklere?) nå enn for 10 år siden.